Ølets historie er lang, og strekker seg flere tusen år tilbake, helt til år 4000 f. Kr. Da ble det i Babylon nedskrevet at det i en krukke med korn fuktet med vann oppsto en væske som smakte søtt og ga en opplevelse av "lettsindighet". Via Egypt kom ølet til Europa der blant annet germanerne utviklet prosessen. Munkene har deltatt meget aktivt i dette arbeidet - det var de som smakssatte ølet med humle.

I Norge spilte ølet en viktig rolle i middelalderen, hvor det lenge var den dominerende drikken. Det ble en plikt å brygge øl, og en stor vanære om ikke ølet ble godt. Gulatingsloven hadde påbud om å brygge og å holde sambudarøl hver jul - til godt år og fred. Den som forsømte sine plikter, måtte bøte tre mark til biskopen. Og satt han i tre år uten å gjøre ølgilde, hadde han forbrutt sitt gods, halvt til kongen og halvt til biskopen. Ølet ble etter hvert i Norge den drikken som kunne brukes ved alle festlige anledninger og fulgte menneskene fra vugge til grav. Festarøl ved trolovelse, samgongarøl og brudeøl ved bryllup, barnsøl, gravøl, arveøl, heimkomarøl når noen kom hjem fra langferd, og annet som virkelig skulle feires: Man kunne bruke øl til alt.

Allerede i 1516 kom Renhetsloven for ølbrygging. Den slo fast at øl skal brygges på tre ingredienser, nemlig malt, humle og vann. Gjæren hadde de ikke kunnskap om på den tida, og ble tilsatt senere. I 1994 ble denne lovet opphevet i Norge som en følge av EØS-avtalen.

I Norge, som i resten av Europa, var ølet overgjæret. I Bayern derimot brukte man en gjærtype som virket på en noe lavere temperatur, og til slutt sank ned til bunnen av gjærkaret. Det bayerske ølet var rikere på kullsyre og klarere av utseende enn det overgjærede ølet. Både Porter og Bayer ble populære ølsorter i Norden, men de skulle komme bak Pilsner ølet, som kommer fra byen Pilsen i Böhmen. Allerede på begynnelsen av 1900 tallet ble pilsneren det ledende ølet i Norge, en posisjon den har beholdt frem til i dag.